Etter som flere og flere musikkstrømmetjenester tilbyr nivåer av musikk med høyere oppløsning, kastes det ut mange tall, begreper og forkortelser. Så du lurer kanskje på, er høy oppløsning det samme som Hi-Fi eller HD? Hva er forskjellen mellom 16-bit og 24-bit? Er antallet kHz viktig? Og er tapsfritt bedre enn komprimert? Hvis du er forvirret, er du ikke alene. Mens noen sider av hva lyd med høy oppløsning innebærer er klart definert, er andre det ikke. Og etter som bransjen utvikler seg, bruker strømmetjenester sine egne begreper for å merke sine nivåer av høy oppløsning.

I dette blogginnlegget skal vi ta deg gjennom det grunnleggende slik at du etterpå vil ha en solid forståelse av hva høy oppløsning faktisk betyr og gi deg den kunnskapen du trenger for å ta en informert avgjørelse om hva slags lyd du vil strømme.

Hva gir en sang «høy oppløsning»?

Når du diskuterer lyd med høy oppløsning, så er det til syvende og sist ett sentralt spørsmål som du prøver å besvare: Til hvilken grad reflekterer lydsporet jeg lytter til hvordan sangen hørtes ut da den ble spilt inn i studioet? Den beste måten for å fastslå det, er å vurdere et digitalt lydspor med to forskjellige målinger: bitdybde (som uttrykkes i «bits») og samplingsfrekvens (som uttrykkes i kilohertz eller «kHz»).

Bitdybde (eller: Kan du høre de virkelig kraftige elementene og de virkelig stille elementene?)

Til å begynne med må vi si noe opplagt: Det finnes noen lyder som er for stille til at et menneske kan høre dem, som en liten fjær som dras over en glassrute. Den lager en lyd, men vi kan ikke høre den. Og motsatt, det finnes lyder som er så kraftige at å lytte til dem ville skade ørene våre. (Det er antakelig grunnen til at du aldri vil stå ved siden av en jetmotor.) Mellom disse to ytterpunktene er det et lydområde som mennesker kan høre og ha glede av.

Bitdybde er målingen som forteller oss om vi kan høre den stilleste lyden i en sang, hele veien opp til den aller kraftigste lyden – fra stille hvisking til det kraftigste cymbalslaget.

Når du lytter til musikk, er det to forskjellige bitdybder som er viktige: bitdybden som den opprinnelige sangen ble tatt opp med i studioet og bitdybden i den faktiske musikkfilen som du hører på, som enten er strømmet, lastet ned eller spilles av fra en CD.

De to vanligste bitdybdene som du hører om er 24-bits og 16-bits.

24-bit: Dette er bitdybden som digital musikk spilles inn med i studioet. Det er også bitdybden for at en musikkfil som du lytter til skal anses som «høyoppløselig».

16-bit: Denne bitdybden benevnes ofte som «CD-kvalitet». Hvis du lytter til en sang på en CD, lytter du til en 16-bits sang. Med denne bitdybden bør vi kunne høre både den absolutt stilleste lyden på lydsporet så vel som den absolutt kraftigste. Hvorfor skulle en sang da tas opp med en større bitdybde enn 16-bits, hvis 16-bits dekker det fulle spekteret av lydstyrke som vi ønsker å høre i musikken? Vi kommer dit om et øyeblikk.

Samplingsfrekvens (eller: Kan du høre de virkelig høye elementene og de virkelig lave elementene?)

For det første, en rask oppfrisking rundt frekvenser. Ørene våre kan bare høre i et visst frekvensområde. Du er sikkert kjent med hundefløyter, som produserer en lyd som har en så høy frekvens at mennesker ikke kan høre den, mens hunder kan.

Som med området av stille-til-kraftige lyder som et menneskelig øre kan høre (som vi snakket om ovenfor), er det også et begrenset område med frekvenser som vi kan høre. For et menneske med helt perfekt hørsel er det området fra 20 Hz til 20 000 Hz (eller 20 kHz).

Så samtidig med at 16-bits ble valgt som standard bitdybde for CD-er, ble 44,1 kHz valgt som standard samplingsfrekvens, fordi den omfatter det fulle området av frekvenser som mennesker kan høre.

Du har kanskje hørt om samplingsfrekvenser høyere enn 44,1 kHz (fra 48 kHz helt opp til 192 kHz). I motsetning til enigheten om at en sang skal anses som «høyoppløselig» hvis den har en 24-bits bitdybde, er det mindre enighet i den profesjonelle lydbransjen omkring hvilken samplingsfrekvens som innebærer at en sang er «høyoppløselig». Imidlertid, siden 44,1 kHz dekker hele området av frekvenser som mennesker kan høre, kan du stole på at du hører alle frekvensene i en sang hvis du lytter med den samplingsfrekvensen eller høyere.

Hvorfor har vi ikke bestandig lyttet med høy oppløsning?

Hvis vi vil lytte til musikk som høres akkurat ut som den gjorde i studioet da den ble spilt inn, hvorfor hører vi ikke bare bestandig på originalfilene – de 24-bits digitale filene som ble tatt opp i studioene? Det korte svaret er: fordi de filene er svære. Og prosessen med å få så store filer fra studioet til ørene våre har vært (og er fortsatt) litt av en utfordring. For å forklare hvordan den prosessen fungerer, må vi snakke om lydfiler. Og den historien begynner, som de fleste gode historier, i de tidlige 80-årene.

Da CD-en først ble introdusert, kunne man ikke få plass til et helt album med 24-bits sanger på den. Så når man laget en CD, måtte de opprinnelige 24-bits sporene fra studioet konverteres til mindre 16-bits filer. Denne bitdybden ble valgt fordi, i tillegg til at den er mindre enn en 24-bits fil, så kan du med 16 bits fremdeles høre hele spekteret av stille-til-kraftige lyder i en sang (som beskrevet ovenfor). På grunn av det har musikk med CD-kvalitet, berettiget nok, blitt knyttet til høykvalitetslyd i mange tiår.

Og så kom internett og endret måten vi deler nesten alt mulig. Brev ble til e-post. Brosjyrer ble til nettsider. Samtaler ble til chatter. Men mens ord kan overføres elektronisk ganske enkelt med svært små filer, var selv 16-bits filer for store til å overføres på nettet, enn si de originale 24-bits musikkfilene. (I tilfelle du ikke husker det: Internett var virkelig, virkelig tregt til å begynne med.) Så for å overføre musikk på nettet på en effektiv måte, måtte musikkfilene gjøres enda mindre. Og for å gjøre det, ble de opprinnelige lydfilene komprimert.

Det finnes to metoder for komprimering av en fil: med tap (lossy) og tapsfri (lossless).

Lossy (med tap) (eksempler: mp3, AAC, WMA, OGG): Med denne metoden blir små deler av en sang fullstendig fjernet fra det originale, ukomprimerte sporet for å gjøre den mindre. Delene som fjernes blir valgt ut fra hvor usannsynlig det er at noen vil savne dem. La oss for eksempel si at i en sang kommer lyden fra en veldig svak shaker like etter det kraftige slaget fra en hi-hat. Ørene dine vil sannsynligvis ikke kunne høre lyden som lages av shakeren under den mye kraftigere, skarpere lyden fra en hi-hat. Så i dette eksemplet er lyden fra shakeren noe som kunne fjernes fra den opprinnelige lydfilen uten at de fleste ville merke eller savne den. Dette er imidlertid et skråplan. For å gjøre en fil med tap mindre og mindre, må flere lyder fjernes. Jo mer lyd som fjernes, jo mer sannsynlig er det at lytteren vil merke at det er elementer som mangler. Og jo flere lyder som lytteren merker mangler, jo mer oppfatter de sangen som å ha lav kvalitet.

En tilleggsbemerkning her: kvaliteten på lydspor med tap vurderes ikke på samme måten som ukomprimerte og tapsfrie spor. I stedet måles kvaliteten i kilobytes per sekund (kbps), også kjent som bithastighet (som ikke må forveksles med bitdybde). Imidlertid, siden fokus for dette blogginnlegget er på de høyeste nivåene av lydoppløsning, holder vi oss mest til målingene som brukes for å vurdere lyd med høy oppløsning og CD-kvalitet: bitdybde og samplingsfrekvens.

Lossless (tapsfri)(eksempler: FLAC, ALAC): Den beste måten å komprimere en fil på uten å redusere kvaliteten på musikken er gjennom «tapsfri» komprimering. I likhet med konseptet i ZIP-filer betyr komprimering av en sang til en tapsfri fil at når du åpner filen igjen for å lytte til sangen (eller «dekomprimerer» den), har ingenting gått tapt. Du hører sangen nøyaktig som den var før den ble komprimert til en tapsfri fil. Strømmetjenester som i dag tilbyr høyoppløselig lyd, gjør det med tapsfri filer.

Hvorfor skulle vi ønske å lytte med høy oppløsning?

Nå vet du tre viktige ting: 1) Ukomprimerte og tapsfrie lydspor vurderes ved hjelp at to målinger: bitdybde og samplingsfrekvens. 2) Å lytte til en sang med 16-bit og 44,1 kHz (eller «CD-kvalitet») dekker hele området av styrke og frekvenser som mennesker kunne ønske å høre fra musikk. 3) I studioet blir sanger spilt inn med 24-bits bitdybde.

Med den kunnskapen undrer du kanskje på to ting: 1) Hvorfor blir sanger tatt opp med større bitdybde enn CD-kvalitet i det hele tatt? og 2) Hvorfor ville jeg eventuelt ønske å lytte til høyoppløselig musikk og ikke bare musikk med CD-kvalitet?

I studioet

Greg McAllister er Senior Sound Experience Manager hos Sonos og forklarer hvorfor lydteknikere tar opp musikk med 24 bits med en enkel analogi. «La oss si at du prøver å fange en liten fisk med et lite garn», sa han. «Siden kanten av garnet er litt større enn fisken, burde du kunne fange fisken med det garnet du har. Men hvis du har et større garn med en mye bredere kant, vil det være mye enklere å fange den samme fisken.» Han utvider så analogien til studioet: «Når du tar opp med 16 bits er det som å fange lyden i det lille garnet, mens å fange lyden med 24 bits er det store garnet. Du gir deg selv en større feilmargin og gjør prosessen mye enklere når du bruker det store garnet.»

Fra høyttalerne dine

I årevis har den høyeste bitdybden og samplingsfrekvensen som du har kunnet strømme på Sonos, vært CD-kvalitet. Og siden 16-bits og 44,1 kHz lydfiler inkluderer hele spektret av lydstyrke og frekvenser i en sang, høres den lydkvaliteten fantastisk ut.

Og slik det er i dag kan du nå lytte til høyoppløselig lyd (24-bits, 48 kHz) på de fleste Sonos-produktene ved å strømme fra Amazon Music Unlimited. Hvorfor skulle du ville lytte på musikk med høy oppløsning? Igjen forklarer McAllister. «Fordelen av å lytte på musikk med høy oppløsning er at du lytter på den faktiske filen fra studioet», sa han. «Det må ikke gjøres noen konvertering for å endre 24-bits-sporet til et 16-bits-spor. Å lytte til et spor med 24 bits er en garanti for at du hører lyden akkurat som den hørtes ut i studioet. For å bli litt teknisk et øyeblikk, hvis alle digitale filer bare består av ettall og nuller, består filen du lytter til med 24 bits av akkurat de samme ettallene og nullene som kom ut av studioet.»

Så la oss gå tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Til hvilken grad reflekterer lydsporet jeg lytter til hvordan sangen hørtes ut da den ble spilt inn i studioet? Å besvare dette spørsmålet avhenger av to ting: sporet du lytter på og enheten som du lytter med. Naturligvis vil ikke høyttalerne i mobiltelefonen din gjengi høyoppløselig lyd på riktig måte. Men hvis du lytter til et høyoppløselig spor med kvalitetshøretelefoner eller en Sonos-høyttaler, gir du deg selv de beste omgivelsene for å oppleve sporet slik det hørtes ut i musikkstudioet.

Slik lytter du til musikk med høy oppløsning på Sonos

På datoen for dette innlegget kan følgende Sonos-produkter spille av 24-bits musikk ved 48 kHz: Roam, Arc, Beam (begge generasjoner), Five, Sub (alle generasjoner), Move, One, One SL, Port, Amp, SYMFONISK bokhylle, SYMFONISK bordlampe, Play:5 (Gen 2), Connect (Gen 2) og Connect:Amp (Gen 2).

Sonos støtter for øyeblikket strømming av høyoppløselig lyd fra Amazon Music Unlimited (som strømmer opptil 24-bit, 192 kHz). For å kunne lytte på høyoppløselig lyd fra Amazon Music på Sonos (som Amazon kaller «Ultra HD»), må du bestille Amazon Music Unlimited. (Merk: når du strømmer på Sonos er maksimal samplingsfrekvens 48 kHz.)

Hvis du foretrekker en annen strømmetjeneste som tilbyr lyd med høy oppløsning og som i øyeblikket ikke er tilgjengelig på Sonos, skal du vite at vi gleder oss til å innføre flere høyoppløselige opplevelser i fremtiden. Sørg for å holde programvaren i Sonos-anlegget ditt oppdatert og følg oss på Instagram, Twitter, Facebook og LinkedIn for å holde deg oppdatert om de nyeste funksjonene våre.

Hva med Hi-Fi og HD?

Du vil merke at vi utelukkende har fokusert på høy oppløsning og ikke på «Hi-Fi» (high fidelity) eller «HD» (høydefinisjon) -lyd. Svaret er enkelt: Mens profesjonelle lydfolk er enige om hva som er høyoppløselig lyd (24-bits), er det ikke noen fast og samstemt definisjon om hva som er Hi-Fi eller HD. Hvis du ser disse begrepene, kan de være brukt for å vise til CD-kvalitet (16-bits), høyoppløselig (24-bits) eller noe annet. Bare husk at når du vurderer et lydspor med høyere oppløsning, er bitdybde og samplingsfrekvens de mest konsistente måtene å bestemme kvaliteten på det sporet på.

Eksperimenter og avgjør

Til syvende og sist er den eneste personen som kan beslutte om høyoppløselig lyd passer til deg, deg selv. Så prøv det! Amazon Music Unlimited tilbyr en gratis prøveperiode. Velg en sang du kjenner godt, lytt på den på den måten du gjør for øyeblikket, og lytt så på den igjen med høy oppløsning og se om du merker en forskjell. Eller du vet kanskje allerede at du vil ha en garanti for at du strømmer lyd med den beste kvaliteten på anlegget ditt. Så snart du har abonnert, ta en titt på skjermen Spiller nå i Sonos-appen. Der har vi lagt til et merke som klart viser når du lytter til høyoppløselig lyd fra Amazon Music.